Hei, Therese her!
Jeg har designet og laget smykker i en eller annen form i over 20 år.
Enda lenger enn det har jeg hatt en tendens til å overprestere, bry meg altfor mye om hva andre tenker og slitt med perfeksjonisme. Og nei, ikke den «bra» typen man trekker fram på jobbintervju når de spør om svake sider, og som egentlig bare betyr at man er ekstra grundig. Det er den typen som får meg til å overtenke hver minste detalj og gjør det vanskelig å fullføre prosjekter (men jeg elsker å starte dem).
Skandinavisk design, japansk dybde
KAIHŌ er ett prosjekt jeg har tenkt å holde fast ved. Det kombinerer to ting jeg er fascinert av: skandinavisk design og japansk kultur. Begge verdsetter enkle, naturlige former og ting som er laget for å vare. Blandingen av de to har til og med fått sitt eget navn: japandi. Begrepet brukes mest om interiør, men jeg synes «japandi-smykker» er en god beskrivelse av det jeg lager også.
Når jeg navngir smykker og kolleksjoner, låner jeg ofte fra japansk. Mange Japanske ord rommer mye mening og dybde, og noen beskriver ting vi ikke har et eget ord for på norsk. Et eksempel jeg liker godt er honne, som betyr de ekte følelsene og tankene du holder for deg selv eller kun deler med dine nærmeste. Det motsatte av honne er tatemae.
Mindre tatemae, mer honne
Tatemae er de «offentlige» meningene dine. Det er den høflige fasaden og oppførselen du viser for å følge samfunnets forventninger og unngå konflikt. Det har jeg gjort mye av. Jeg har stort sett vært en «pliktoppfyllende flink pike» som gjorde det jeg trodde var forventet av meg, og har vært mer opptatt av at andre skal like meg enn å si hva jeg egentlig mener.
Nå som jeg er i full fart på vei inn i andre halvdel av livet, er jeg veldig ferdig med dette. Jeg har verken lyst eller energi til å spille en rolle som ikke er meg, eller være en mer «behagelig» versjon av meg selv for å tekkes andre. Det handler ikke om å bli fullstendig ufordragelig eller ikke ta hensyn til andres følelser. Det handler heller om å finne ut hva jeg selv står for og tørre å uttrykke mine egne tanker og følelser uten å være så redd for «hva alle andre mener».
Men hva har alt dette med smykker å gjøre?
Godt spørsmål.
Jeg er ikke spesielt spirituell av meg, men jeg har troen på symbolikk. Et stykke metall, uansett hvor edelt, har ingen dypere mening i seg selv. Men hvis vi bestemmer at det betyr noe, så gjør det det. Det er litt som placebo: det er troen på at det virker som får det til å virke.
Smykker er etter min mening ideelle bærere av symbolikk, siden vi har dem på oss hele dagen. Jeg gir hvert smykke en betydning til å begynne med, men hva det ender opp med å bety for deg, bestemmer du selv. Uansett handler alle egentlig om det samme: en påminnelse om å gi litt mer blaffen i hva andre tenker og være mer deg selv.